Så møter vi Svein Robert som er satt i varetekt, mistenkt for skytinga. Sjøl er Svein Robert overbevist om at det egentlig er John, Anitas voldelige ektemann, som står bak drapet, og han brenner etter å komme i avhør og få forklare. Men samtidig er han redd for å ikke bli trodd. For han er en særing og et utskudd, mens John Sjøstrand er en respektert salgssjef, en mann en ikke kødder med.

Og avhørslederen avfeier alt han forteller. John Sjøstrand har et vanntett alibi, og Svein Robert kan ikke nekte for at han flere ganger er observert ved åstedet. Han kan like godt først som sist tilstå at han skjøt Anita Sjøstrand fordi hun avviste ham da han prøvde seg på henne.

Alene på cella vokser usikkerheten fram hos Svein Robert. Han har faktisk stalket Anita, og forholdet hans til jenter er umodent, det er han klar over. For oppveksten i et lukka religiøst miljø har hindra ham i å gjøre normale seksuelle erfaringer. Gjennom ensomme dager øker uroen, og scener der han skyter Anita, begynner å vise seg i drømme, stadig tydeligere og mer detaljerte. Er det ikke bare å innrømme for seg sjøl at det faktisk var han som sto bak ugjerningen, og at han har fortrengt minnene? For å undertrykke minner har han erfaring med …

Samtidig svirrer ryktene i hjembygda. John Sjøstrand skal ha blitt observert blodig på arbeidsplassen like etter at kona ble skutt. Og det er ikke den eneste mistenkelige hendelsen politiet har vist liten interesse for å etterforske.