Celle fem, 25. oktober

Svein Robert tenner lampa over køya. Klokka er enda ikke halv sju, det er gått snaut ti minutter siden sist han sjekka.

Når er det vanlig at avhør starter? Klokka åtte? Nei, antakelig ikke så tidlig. Åtte begynner de ansatte på jobb, og så trenger vel forhørslederen litt tid på å oppdatere seg på saksdokumentene. Dessuten skal jo forsvareren også være til stede, og han må visstnok reise fra Oslo. Klokka ni? Ti?

Han setter seg opp, han vil neppe klare å sove mer. Ikke at han har sovet særlig i løpet av natta heller. Han er stuptrøtt, nå som han absolutt bør være opplagt og klar i toppen. Ha hundre prosent fokus på å framstå som tydelig og troverdig.

For utgangspunktet hans er langt fra det beste. Han er blitt observert ved åstedet både før og etter at stakkars Anita ble skutt. Og lensmannen har garantert levert en rapport der han bemerker at Svein Robert Kile ikke er helt som vanlige folk. Like fullt er han den eneste som kan sørge for at søkelyset blir retta mot den virkelige gjerningsmannen: John Sjøstrand, det brutale svinet av en konemishandler. Han blir nødt til å forklare at han har sett John jule opp Anita, selv om det betyr at han må innrømme hvordan han har kunnet se det.

Han klikker på plass protesen og humper bort til doen og vasken i hjørnet. Tisser og vasker seg som best det lar seg gjøre.